Gjestestuenes historie
Gjestestuene på Norsk Folkemuseum bærer på en fortid som strekker seg mer enn hundre år tilbake og har vært gjennom mange spennende faser. Les mer om vår fascinerende historie!
Pariserpaviljongen på museumsområdet i årene rett etter 1900. Legg merke til stolpene og rekkverket i andre etasje. Disse bygningsdelene er fortsatt i bruk i dagens selskapslokale.
I sommerstua fra Kilde i Østerdalstunet ble det servert "flødegrøt" og vafler på søndagene for hundre år siden.
Gjestestuene på Norsk Folkemuseum bærer på en lang historie og har aner som strekker seg mer enn hundre år tilbake. Før bygget som nå kneiser på åskammen ved stavkirken ble reist i 1917, eksisterte et annet serveringssted på museet.
"Pariserpaviljongen" ble dette bygget kalt, og som navnet avslører, hadde bygget en internasjonal og litt spesiell forhistorie. Pariserpaviljongen var Norges bidrag til Verdensutstillingen i Paris i 1900. Etter Verdensutstillingen ble bygget fraktet tilbake til Norge og overført til det nye Folkemuseet på Bygdøy. Der ble det åpnet i forbindelse med Den Kulturhistoriske Utstilling i Oslo i 1901 og fikk det mer norske navnet "Gjæstgiveriet." Denne bygningen var angivelig plassert på selve museumsområdet, i det som i dag omtales som Gamlebyen.
Ifølge Norsk Folkemuseums årbøker var det problematisk å finne et egnet sted å sette opp "Gjæstgiveriet". På stedet der museet ønsket å sette opp bygget hadde grunneieren lagt inn en klausul om at det ikke skulle være «servering av bayersk øl eller andre alkoholiske drikker.» Bygget måtte derfor settes opp på et sted som ikke ble ansett som helt optimalt.
Dessverre skulle ikke Pariserpaviljongen i sin helhet få så langt et livsløp. Den ble revet allerede i 1911. Museets første direktør, Hans Aall, begrunnet rivningen med at «den viste seg mindre skikket til sitt bruk, og ikke egentlig kunne sies å være en forskjønnende for anlegget.» Det gikk rykter om overdreven festing til tross for klausulen om alkoholservering, og det var kanskje en medvirkende årsak til rivningen.
Etter at "Gjæstgiveriet" ble revet i 1911, ble "Sommerstua" i Østerdalstunet på Folkemuseet tatt i bruk som serveringssted i en kort periode: «… et koseligt østerdalsk Gjæstgiveri, hvor der hver Søndag bekommes den deiligste Flødegrød og ditto Vafler.»
Et nytt serveringsted ble omtrent samtidig anlagt på høyden bak Hovestua i Oscar IIs Samling. Dette var opprinnelsen til dagens selskapslokale "Gjestestuene på Norsk Folkemuseum". I følge kilder ble tomten der Gjestestuene i dag står kjøpt for 10,000 kr av Hukselskapet i 1902.
Gjestehuset sto ferdig noen år senere og ble tatt i bruk i 1912. Noen bygningsdeler fra Pariserpaviljongen ble gjenbrukt i dette bygget, og utgjør i dag blant annet svalgangen på Gjestestuene. Det nye bygget som åpnet beskrives svært positivt i Dagbladet:
Gjestehuset har faat en prægtig plads, den bedste paa hele museete terræng, netop denne plads hører forresten egentlig staten til. Høit og frit ligger den i furuskogen med utsyn over lavparten av Bygdø og med etpar deilige gløtt utover fjorden. Selve huset er vakkert og enkelt, nærmest etslags Østerdalsstil, indredningen jevn og solid, det hele pent og bra og rummelig. Der kan spise omkring 100 mennesker i huset og 200 a 250 paa volden utenfor. Bevertningsretten er leiet av fru Hansen, som tidligere i 8 aar har bestyrt Kaffistova.
Gjestehuset må utvide etter kun få år
Bare etter få år ble serveringsstedet allikevel for lite, som en kan lese i Aftenpostens omtale av Sankthansfesten i 1916:
«Folkemuseet trænger for øvrig en større restaurant baade for de besøgende paa søndagene og ellers naar mange folk stevner did; men fremforalt næste gang, der bydes til fest. Og er vi ikke feil underrettet, er dette spørgsmaal allerede taget op af rette vedkommende, og da bliver det nok ordnet.»
Allerede neste år var restauranten utvidet. I forbindelse med sankthansfesten dette året kunne en lese i Aftenposten at:
«Restaurantforholdene paa Folkemuseet er betydelig bedret siden ifjor, restauranten er udvidet og omindredet og faar som enhver anden bedre restaurant ogsaa sin 2den etage.»
Det var arkitekten Magnus Poulssen som hadde fått i oppdrag og tegne utvidelsen av restauranten. Den 22. juni 1917 kunne en lese i Morgenbladet at det hadde vært innvielsesfest. Den nye restauranten var bygd over og rundt omkring det tidligere bevertningslokalet. Stuen i 1. etasje, som hadde Østerdalstunet som forbilde, fikk nå betegnelsen «Peisestua», mens det store lokalet ovenpå ble kalt «Salen».
Og oppe paa nauten mellem store friske graner ligger restauranten bred og trygg som et gammelt norsk herresæte – væggene er graanet av sulfit, vinduerne er smaa og av bly og under peisestuen strækker sig en lun og hyggelig svalegang. Selve bygningen virker vakker og enkel kanske litt tung, men eiendommelig og stilren. Den passer fortræffelig ind i granskogen og i Folkemuseets aand. [...] Det hele virker enkelt og stilig gammeldags, vakkert og norsk.
Morgenbladet 22. juni 1917
Arkitekt Magnus Poulsson ( 1881 - 1958) var en ivrig friluftsmann og en av sin samtids fremste arkitekter.
I 1920 ble Restaurantbygningen ytterligere utvidet mot sør med "Folkestuen" som ligger i rett vinkel utfra hovedhuset. I nord på mezzanin-nivå ble "Den Blå Peisestue" til, med håndmalte dekorasjoner i form av de fem sanser som den dag i dag pryder veggene. Magnus Poulsson var arkitekt også for denne utvidelsen.
Arkitekt Poulsson samarbeidet en del med Arnstein Arneberg og tegnet fasaden på Oslo Rådhus sammen med ham. Senere i karrieren ble arkitektens stil strengere og mer funksjonalistisk. Ryktene sier at han henviste til Restauranten på Folkemuseet som "sin ungdomssynd" på grunn av den nasjonalromantiske stilen.
Restaurantbygningen på Folkemuseet ble en stor suksess. Her ble det arrangert private fester, men bygget var også i bruk som museets besøkskafe, der den vitebegjærlige kunne ta en pust i bakken i løpet av museumsbesøket.
En spesialitet ved museets restaurantbygg i 1920- og 30-årene var det faktum at alle som ville spise der, måtte løse billett til museets samlinger før de satte seg til bords. Inngangspengene, 1 krone, fikk man refundert ved restaurantens utgang, så lenge man ikke beveget seg inn på selve samlingsområdet. Denne praksisen var så upopulær at den ble debattert i Morgenbladet, hvor mange mente det var en uskikk, og at spesielt utenlandske turister ikke kunne forstå slike ordninger. Debatten gikk under tittelen ”Hvad utlendingene forundrer sig over.” Takk og pris, det ble etter hvert slutt på den tungvinte praksisen!
På en bevart meny fra 1920-tallet vises at man den gang kunne skeie ut med en halv flaske champagne fra Victor Clicout, årgang 1926, for ti kroner og femti øre. Var man ikke så velbeslått fantes også norsk stikkelsbærvin til to kroner glasset.
Festsalens tapeter er håndmalt av to dekormalere som begge i løpet av sin karriere var konservatorer hos Riksantikvaren. Det var Finn Kraft og Ole Dørge Haug. Deres initialer pryder fortsatt Festsalens dekor, sammen med initialene til andre viktige menn på museet, slik som museets første direktør, Hans Aall og arkitekt Poulsson. Videre antas det at øvrige initialene representerer sentrale Oslo borgere som bidro økonomisk til museet, restaurantbygget og Oslos kulturliv.
Lenge visste museet ikke hvor inspirasjon til tapetene i Festsalen kom fra, men antok at de kom fra en storgård i Dalarne i Sverige. Vinteren 2008 fant imidlertid to av våre konservatorer deler av originaltapetene som ble brukt som forbilde til veggdekorasjonene i Festsalen. Disse ble funnet i et av museets magasiner, med opplysning om at tapetene var fra Høland i Akershus og med en opprinnelse fra 1812.
Gjestestuene har i sitt over hundreårige liv gått igjennom mange faser, og fremstår i dag som en vakker bygning med en mangslungen historie. Denne historien begynner selv å bli verneverdig, og er et godt eksempel på hvordan et gammelt bygg kombinerer bevaring og nyskaping for å fremstå som en spennende og unik historieformidler.
For Norsk Folkemuseum er det viktig at bygget er i aktiv bruk, noe som gjør fortiden nærværende og aktuell i samtiden.
